http://almasmemories.wordpress.com/

Ses igjen

Flytter til wordpress jeg :D

Du vet han fra Tonjes fest...

Har du noen gang vært på fest, blitt veldig full, for å så deretter gå ut på byn med jentene (og i noen tilfeller guttene) og ende opp med å rote med en fyr? Det er jo litt vanlig det egentlig, men det som ikke er så veldig vanlig er å møte fyren igjen. Hmm


Jeg møtte en jeg rotet med, det var pinlig. Veldig pinlig. Spesielt fordi han kom opp til meg med to kamerater og utbrøt: "Heisann! Lenge siden sist!" Noe som kun frembrakte fullstendig taushet hos meg ettersom jeg ikke husket fyren, jeg så bare rart på ham helt til Lise mumlet inn i øret mitt: "Det er han Arild... du vet han fra Tonjes fest" Ikke så veldig gøy å huske slike ting hehe, jeg måtte bare riste på hodet og beklage, jeg husket ham ikke. Deretter sa vi hadde og forsvant rødmende og fnisende som to 14 åringer.


Synes det var ille nok jeg, å møte på ham igjen og ikke huske det, men synes det var enda verre da han la meg til på Facebook!! HAllo?? Men bortsett fra det har jeg hatt noen fine dager, vært ute på tur med venninner som endelig har gitt slipp på studiene og er klar for studieuke (Universitetets versjon av vinterferie). Skal forhåpentligvis reise snart og kanskje det blir en del fester. Vi får se. Men som en generell regel: Man trenger ikke å huske alle man roter med. eller bli venner med dem?

Gledelig besøk

Jeg har vært på sykehuset et par dager nå, jeg fikk litt influensa, bare litt, liksom begynnelsen av den, men den ble heller aldri verre. Takk gud for det! Men jeg blir likevel holdt som gissel her hehe, legen min en høy svenske har sagt at han vil beholde meg her et par dager i tilfelle.


Henrikke har fått dra hjem, hun skal komme innom for cellegift og noen ekstra undersøkelser, hun ble glad for å dra hjem. Det viste seg at de trodde at kreften kanskje hadde spredd seg til det andre brystet men så hadde det ikke det likevel. Ikke spør meg hvordan det går ann, men men. Hun er i hvert fall lykkelig og på vei hjem. Jeg ble sittende igjen alene, surfet meg gjennom youtube på jakt etter forskjellige videoer, så fant jeg en rørende video fra årets SAG hvor Daniel Day-Lewis dedikerte sin pris til Heath Ledger. Man kunne se hvor rørt og opprørt han var, tenk at han virkelig dedikerte sin pris til ham. Til de som ikke vet det ennå, Heath har blitt kremert og skal begraves lørdag hehe altså i dag, men jeg er ikke så god med tidsforskjellen ennå. Men han begraves altså i dag i Perth, Australia.


Mens jeg surfet meg videre dukket Marie plutselig opp, hun tittet frem og sendte meg et av hennes populære smil, du vet det smilet som får gutter til å smelte hehe. Hun kom slentrende inn med sine hullete jeans og det velkjente kameraet sitt, hun er fotograf student. Hun slengte fra seg bagen sin på stolen og klatret oppi sengen, Marie og jeg har alltid hatt våre dypeste samtaler i sengen. Hun dro frem posen sin og tok ut en rulle kake. Utrolig nok romlet magen min akkurat samtidig, og vi brøt ut i latter. Hun gliste bredt og strakk seg, "Jeg beklager jeg ikke har vært her, men du vet jo hvorfor" Jeg nikket, hun er en av de få som jeg vet ikke har kunnet kommet. Utenom et par andre som ikke har kunnet kommet så er resten ikke tilgitt ennå.


Vi nærmest glefset i oss kaken, herregud den var god! Vi pratet om mye rart egentlig; kaken, Alexander, Kristian, kaken igjen, Heath Ledger, Youtube, Alexander, Kristian, kaken, Hilary Clinton vs. Obama og Alexander og Kristian igjen. (Vi er jenter :p) Jeg koste meg og slappet av med henne, og det var deilig. For en gangs skyld var jeg glad igjen =)

Tilbake hvor jeg ikke vil være.

Jeg har fått influensa. Jeg er kraftig syk og siden immunforsvaret mitt allerede er nokså svekket av min andre fantastiske sykdom, betydde denne influensaen en ting. En hel uke til på sykehuset, jeg prøvde virkelig å vri meg unna. Jeg ville ikke. Surprise surprise. Jeg ville ha gitt alt for å ha ligget hjemme i min egen varme seng, mens trønderen min vartet meg opp. I stedet har jeg fått tilbake "rommet mitt" her på sykehuset og blir vartet opp av en gretten dame som er vikar for min faste og snille sykepleier.


Jeg har en dundrende hodepine og nesen renner som bare fy, ikke det mest vakreste bilde av meg må jeg si. Jeg føler meg slapp og kjip, men samtidig vil jeg ut, kjenne på frisk luft, kjenne vinden i ansiktet mitt og nyte naturen slik den er. Selv om det regner og blåser nokså mye her. Jeg vil ha noe godt å spise, jeg har begynt å hate sykehus maten. Jeg liker ikke suppe, jeg liker ikke den merkelige blandingen av mat de har her.


Jeg er lei, jeg oppfører meg som en bortkjemt drittunge, fordi jeg vil hjem uff....

I´m yours....

Alexander er nydelig. Så nydelig som det går ann. Men så ikke opptatt av å få seg en dame for tiden. Så ikke opptatt av å være steinstøtten min. Det var det som stod i hodet mitt da jeg trasket meg gjennom snøværet på vei til den koselige kafen vår. Det var kaldt og det snødde tett. Men jeg følte meg glad, lykkelig over å ha kommet meg så langt unna det sykehuset som mulig.


Skal jeg være helt ærlig så har jeg begynt å hate det sykehuset mer og mer for tiden, jeg er lei av å fly frem og tilbake hver gang jeg blir dårlig. Jeg er møkkalei av å bli så dårlig at jeg tror det er slutten og styrte av gårde til sykehuset. Jeg er lei av at jeg ikke kan drikke når jeg er på fest. JEG VIL DRIKKE! Ja, jeg er i ferd med å bli veldig frustrert. Jeg vil ikke mer, jeg er lei, jeg vil at alt skal være over, jeg vil bli frisk. Jeg vil leve slik jeg gjorde før.


Snøværet ble bare tettere og tettere og mine egne tanker ble bare mørkere og mørkere. Jeg hørte på Henrikke gråte seg i søvn fordi hun hadde fått en dårlig beskjed fra legen sin. Det gikk merkelig nok opp for meg at jeg ikke har grått meg i søvn på grunn av dette, jeg har grått ja men ikke grått meg selv i søvn. Det er rart egentlig. Det er rart hvor frustrert man kan bli på veien til et sted som burde gjøre deg glad.


Jeg tror jeg nesten kan sammenligne det med en siths følelser... har du noen gang sett Star Wars? Da vet du hva jeg snakker om, hvis ikke så kan jeg kort si at en sith er en jedi som har gått into the dark og blitt ond. Hehehe ikke så veldig informativt men det er kort veldig kort forklart. Jeg er en Star Wars freak...Men uansett det var merkelig å kjenne hvor mye sinne jeg bar på. Det har jeg ikke vært klar over før nå... før i dag..


Jeg nådde aldri frem til kafeen forresten, jeg ble så lei av å være så sint at jeg snudde og trampet meg hjemover i snøværet, jeg sa i fra til Alexander, jeg ringte og sa jeg ikke kunne komme. Han vet jeg er syk, vi har jo felles bekjente, så han sa han forstod. Men jeg brydde meg ikke akkurat da. Jeg ville bare være i fred. Jeg gjorde absolutt ikke noen verdens ting på flere timer, jeg bare satt der og hørte på noen cder som jeg har fått låne, og noen jeg har selv. Det ble en god blanding av det meste, alt fra Iron Maiden til filmmusikk. Sakte men sikkert kjente jeg hvordan alt sinnet mitt begynte å gi slipp, mens jeg satt der i stuen min. Jeg tegnet, jeg skrev og jeg sluttet å være sint. Det hjalp. Nå lurer jeg egentlig mest på hva som ville ha skjedd på kafeen om jeg hadde gått dit. Hadde jeg kjeftet? Blitt glad igjen? Nå vet jeg hva som ville ha skjedd, fordi det tikker inn en sms fra Alexander i sted. Det stod kun: "I´m yours...."

Fordømte følelser

Nå har jeg klart det store... jeg har virkelig rotet det skikkelig til. Big time. Jeg har nemlig møtt en. En flott gutt. Alexander. Bare navnet får meg til å smile her jeg sitter selv om jeg har litt vondt i kroppen. Jeg møtte ham denne uken, 23 januar om kvelden.


Vi var begge i samme butik. Vi stod ved siden av hverandre i den lange køen med hver vårt eksempel av Brokeback Mountain, som minst et dusin andre i den samme køen. Han dultet borti meg ved et uhell, men smilte da han så filmen jeg holdt. Han viste meg sin kopi "Du også ser jeg?" "Hm?" "Du er en Heath Ledger fan du også?" Jeg så nokså sørgmodig ned på filmen og nikket. "Ja.. det er jeg nok." Han sukket "Dette suger. Han er død. Jeg likte ham virkelig godt" Jeg skottet overrasket bort på ham "Å?" Han nikket "Han var virkelig flink og selv om jeg er en mann (her måtte jeg glise litt) og skal være imot en som spilte homofil." Han holdt opp Brokeback Mountain "Så er dette en av de beste filmene noen sinne. Og en av hans aller beste." Jeg smilte, dette var omtrent umulig, hvor mange gutter, unnskyld menn liker Brokeback Mountain som er unge og innrømmer det? "Ja, Brokeback Mountain er en helt nydelig film." Vi betalte hver for oss, men han ventet til jeg var ferdig.


Jeg må innrømme jeg ble nysgjerrig, han er jo pen sa jeg mange ganger til meg selv. Rett utenfor butikken nølte han litt før han sa: " Eh... har du lyst på en kaffe?" Jeg gliste "Nei, men jeg tar gjerne en kopp te." Han smilte og vi gikk videre til vi fant en koselig kafe. Vi ble sittende der i flere timer å prate om alt mulig. Jeg var jo litt nervøs, det var jo en fremmed men etter hvert begynte jeg å slappe av og det ble lettere å prate. Han var og er fremdeles hyggelig og snill og ja.. masse annet. Han heter Alexander og er 24 år gammel og har planer om å bli journalist. Han liker Heath Ledger som skuespiller (tenk det!) og er knust over at han døde pga de filmene som han skulle være med i. "Jeg nektet å tro det da Stian sa det til meg samme kveld. Jeg trodde egentlig det var kødd men så viste det seg å ikke være det. Film verden har lidd et stort tap egentlig, han var på vei til å bli skikkelig stor.


Vi har mange felles interesser, men heldigvis ikke alle, vi har også en del felles bekjente og det er litt ironisk med tanke på at vi har vært på samme fester flere ganger. Etter kaffeen fikk jeg nummeret hans og han fikk mitt. Lørdag kveld var vi på en mindre fest, jeg drakk ikke noe særlig siden jeg akkuat nå går på medisiner. Men vi koste oss skikkelig begge to og kl 4 om morgenen fulgte han meg hjem. Jeg fikk et god natt kyss....


Jeg kan ikke si at jeg har sovet noe særlig, jeg klarer ikke å slappe av. Jeg tror virkelig jeg er i ferd meg å falle for ham så det suser. Hva skal jeg gjøre? Hvorfor må dette skje først nå??